Nettutstilling: Kirkeklokker

"Av alle de skikker som kristendommen førte med sig, var det (...) ingen som gjorde så sterkt inntrykk som ringingen med klokker. Derfor mente også de gamle, at når kristendommen vant frem her nord, så skyldtes det at den var ringt inn i sinnene." (Reidar Stavseth, 1944)

Lyden kjenner man, men som regel henger kirkeklokkene i skjul, høyt oppe i et kirketårn.

Her presenteres et lite utvalg som viser kirkeklokkenes særpreg og utvikling gjennom mer enn 900 år.

Norges eldste kirkeklokke

Denne klokken finner vi i Granvin kirke. Den dateres gjerne til 1100-tallet og regnes altså for å være Norges eldste kirkeklokke. I campanologien (dvs. klokkevitenskapen) kalles denne typen klokker for bikubeklokker, i og med at den har form som en gammeldags bikube.  Denne klokketypen har en sped klang og ble derfor utmanøvrert av en ny og forbedret klokketype som ser ut til å ha oppstått i løpet av 1100-tallet, de såkalte sukkertoppklokkene.

En sukkertoppklokke

Fasongen på sukkertoppklokkene medførte en høyere kvalitet på klokkeklangen. I  likhet med bikubeklokkene har også klokkens utseende gitt navn til selve klokketypen; den ligner rett og slett på en sukkertopp! Bildet viser klokken i Vestre Moland kirke i Aust-Agder. Klokkens fasong, sammen med utformingen av slagringen, gjør at vi kan plassere klokken tidlig i utviklingsløpet for denne klokketypen. En datering til 1100- eller 1200-tallet er rimelig.

Den gotiske klokke

På 1300-tallet startet utviklingen av det som har vært den rådende klokkefasongen frem til i dag, den såkalte gotiske klokke. I Nord-Europa ble sukkertoppklokkenes fasong fortrengt til fordel for den nye klokketypen, mens man for eksempel i Italia har holdt fast ved den langstrakte klokkeformen helt frem til i dag. Bevarte klokker fra senmiddelalderen viser at klokkestøpingskunsten på denne tiden hadde nådd svært langt mht. utsmykning og klangmessige kvaliteter. Bildet viser en klokke med gotisk fasong. Den befinner seg i Flosta kirke og er støpt av Willem van Wou i Utrecht i Nederland, i 1506.

En renessanseklokke i Oslo

1500-tallet førte med seg en stadig mer styrket kongemakt, noe som også ga seg utslag i klokkenes utsmykning og inskripsjoner. Bildet viser en klokke som er støpt av Hans Kemmer i Helsingør i 1623 og som befinner seg i Blåtårnet på Akershus festning i Oslo. Inskripsjonen forteller hvilke landområder Kong Christian IV råder ovet og monogrammet hans har fått en sentral plassering på klokkekroppen. Klokken bærer preg av renessansens sans for rene linjer og eleganse. Dette skulle endre seg med barokkens stilinnflytelse.

Barokken svulmer

Bildet viser Oslo domkirkes eldste klokke, Tolvklokken, støpt i 1688 av Friderich Meyer. Den er en typisk barokklokke; rundt klokkekroppen løper det brede og frodige blad- og blomsterfriser, og Kong Frederik Vs monogram er gjentatt flere ganger. Fasongen er i bunn og grunn gotisk, men den har fått barokkens karakteristiske ”store munn”, dvs. stor diameter på åpningen, sett i forhold til den relativt korte høyden. Dermed fremstår den som noe sammenpresset og plump. Perioden 1600-tallet til 1800-tallet regnes ikke for å være en periode da klokkestøpingskunsten var på sitt beste, noe den dumpe og matte klangen er et eksempel på.

Rokokkoens lekenhet

Bildet viser et utsnitt av Femklokken i Oslo domkirke, støpt av Kongelig hoffklokkestøper Michael Carl Troschel i København i 1760. Utsmykningen viser at impulser fra den franske overklassens eksklusive stilidealer også fikk innflytelse i de nordlige breddegrader. Frisene rundt halsen består av s- og c-formede kurver hovedsakelig av bladverk, med grindverk. En lekende asymmetri, en typisk rokokkodekor.

Nyklassisismens nøysomhet og eleganse

Nyklassisismens utsmykningsidealer kom som en reaksjon på det man mente var barokkens og rokokkoens estetiske forfall. Utsmykningen på denne klokken, som er støpt av Erich Schmidt i 1792, viser en elegant utsmykning. Vi ser bl.a. en guirlander, typisk for Louis Seize-stilen, dvs. nyklassisismens første periode. Borte er barokkens ofte pompøse blad- og blomsterfriser. Klokken finnes i dag i Bredtveit fengsel og sikringsanstalt i Oslo, men hang opprinnelig i Tukthuset i Christiania.

Romantikkens reaksjon

Stilidealenes pendel svinger frem og tilbake. Romantikken kom som en en reaksjon på nyklassisismens vektlegging av det man mengte var den tidløse arven fra Antikken. I stedet kom det unike og følelsesladde i fokus. De tre klokkene i Jakob kirke i Oslo er et godt eksempel på romantisk klokkeutsmykning. Nyklassisismens eleganse er borte og er blitt erstattet med en noe pompøs utsmykning, som brer seg ut over klokkekroppen. Store deler av ornamentene fremstår i høyrelieff, og det finnes til og med rundskulptur! Klokkene er støpt hos Joh. Hermann i Tyskland, i 1880. Bildet viser kirkens største klokke.

Til minne om reformasjonen

I Kampen kirke finner vi tre klokker som er støpt av J.G. Grosse i Dresden i 1882. Det er reformasjonens menn som minnes i de to minste klokkenes utsmykninger og inskripsjoner, de heter henholdsvis Dr. Martin Luther og Dr. Philip Melanchton. Bildet viser Melanchton-klokken, som har den passende inskripsjonen ” De blive retfärdiggjorte uforskyldt af Hans Naade ved den Forlösning, som er i Christus Jesus.”

En katolsk kirkeklokke

På 1800-tallet gjenopptok Den katolske kirke sitt offisielle virke i Norge. St. Olav domkirke i Oslo ble det første katolske kirkebygg etter reformasjonen. I 1866 fikk kirken tre klokker støpt av Beckman i Stockholm, og alle har svært vakker utsmykning. Bildet viser et utsnitt av kirkens mellomstore klokke. Vi ser et kors med strålekrans, flankert av to uvanlig vakre Kristusrelieffer.

En kirkeklokke fra Toten

Fra omkring 1915 har Olsen Nauen klokkestøperi vært Norges eneste klokkestøperi. Før den tid fantes det lokale støperier spredt omkring i landet, noe denne klokken fra Nordstrand kirke i Oslo er et eksempel på. Den er støpt av Anders Olsen Holte på Toten i 1865.

Kirkeklokker av stål!

I Norge finnes det et stort antall kirkeklokker som ikke er støpt av det tradisjonelle materialet bronse, men stål! Dette er et produkt av den industrielle revolusjon på 1800-tallet. Teknikken med å fremstille kirkeklokker av stål ble utviklet i Tyskland omkring 1850 og ble raskt svært populær pga. lavere pris enn bronseklokkene. Bildet viser stålklokken i Maridalen kirke i Oslo, støpt av firmaet Bochumer Verein für Gubstahlfabrikation  i 1898.

Norske kirkeklokker i svensk kirke

Margaretakyrkan i Oslo tilhører Svenska kyrkan. Den ble innviet i 1925. Kirken fikk tre klokker fra Olsen Nauen klokkestøperi og alle har inskripsjoner på svensk. Utsmykningen på klokkene skal være tegnet av arkitekt Lars Israel Wahlman, som også hadde tegnet kirkebygget. Bildet viser den minste klokken, som har inskripsjonen ”DITT RIKE STÅR TILL TIDENS SLUT, DET STÅR DA ALLT FÖRSVINNER. DIN SPIRA JESUS STRÄCKES UT SÅ LÅNGT SOM DAGEN HINNER.”

Middelalderromantikk

Fascinasjonen for middelalderen var sterk i deler av det kirkelige miljøet omkring 1930. Dette ga seg utslag bl.a. i utsmykningen av de tre klokkene i Ris kirke i Oslo. Klokkene ble støpt av Olsen Nauen klokkestøperi i 1930. Den største fikk navnet St. Olavus (etter Norges helgenkonge), den mellomstore Doctor Martinus (etter Den hellige Martin av Tours og Martin Luther) og den minste ble kalt Glad, oppkalt etter klokken som Den hellige Olav skal ha gitt til Klemenskirken i Nidaros. Bildet viser et utsnitt av den største klokken, med relieffet som viser Olavs dødsstund på Stiklestad.

Toner fra himmelen

Omkring 1930 tok Olsen Nauen klokkestøperi i bruk en klokkefasong som innebar en klangmessig forbedring. Dette er den såkalte ”Sanctus-rippen” (rippe = fasong), som ennå brukes. Bildet viser den største av de tre klokkene i Røa kirke i Oslo, støpt med ”Santus-rippen” i 1939. De tre klokkene danner molltreklangen fiss¹, a¹, ciss², en harmoni som må ha blitt ansett som så vakker at den senere er blitt gjentatt i flere kirker i tiårene som fulgte.

Kontinentale innslag i den norske klokkeparken

Mens det store flertallet av kirkeklokkene som ble støpt til Den norske kirke på 1900-tallet ble levert av Olsen Nauen klokkestøperi, representerer Den katolske kirke et spennende innslag med sine klokker som er støpt i utlandet. Denne klokken er støpt i 1955, muligens av Fonderie Paccard i Frankrike. Den befinner seg i støpulen hos dominikanerinnene på Lunden kloster i Oslo.

Liturgiske klokkespill

I etterkrigstiden ble mange kirketårn utformet slik at klokkene ble hengende synlig. Man mente at dette tilførte kirkebygget en estetisk kvalitet.

I tettbygde strøk fikk disse klokkene et dårlig omdømme fordi klokker som ikke ringer i et lukket, resonnerende tårnrom betyr uforedlet og ofte uforholdsmessig høy klokkeklang. Dette forholdet gjorde at Olsen Nauen klokkestøperi på 1960-tallet foreslo å erstatte høytidskimingen med melodier på små, liturgiske klokkespill. Klokkespillet i Fossum kirke i Oslo brukes bl.a som en delvis erstatning for kiming i høytidene.

En kirkeklokke av idag

Fra omkring 1930 og frem til i dag har inskripsjonene og utsmykningen på kirkeklokkene i Norge fulgt en hovedlinje: de er ofte korte og poengterte, de uttrykker viktige sider ved Kirkens tro og dens liturgiske liv, som ”Gloria in excelsis Deo”, ”Tro – håp – kjærlighet”, ”Jesus er Herre”, ”Kom, alt er rede!”, og viktigst av alt: ”Komme ditt rike”.

Bildet viser et utsnitt av den vakre klokken i Voksen kirke i Oslo, støpt i 1995 av Olsen Nauen klokkestøperi. Sammen med Kristusmonogrammet Chi Rho, flankert av Alfa og Omega, forkynner klokken ”GLED DERE I HERREN”.

Nettutstillingen er laget av Terje de Groot f. 1978

Utdannet campanolog ved Den Skandinaviske Klokkenistskole.

I 2010 utga han boken: Oslos kirkeklokker og ringeskikker gjennom 800 år.

Foto av Terje de Groot, K. Teigen, Platou