GPS/POI: 59.6715,10.7687
GPS/UTM: 261761E, 6622426N
Avreisested:

Ås kirke, Ås

KIRKENS PUBLIKUMSTILBUD

  • Mulighet for å tenne lys

KONTAKTINFORMASJON

  • Tlf: 64940234
  • E-post: toril.klemp@as.kommune.no
  • Tlf: 64962330
  • E-post: gerhard.winge@as.kommune.no

EKSTERNE LENKER



Ås kirke, Ås

Ås kirke, Ås ligger i Ås sokn i Follo prosti. Den er bygget i mur og ble oppførd i 1867. Kirken har langplan og 350 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: J.W.Nordan/Gudbrand Johnsen.

Ås kirke ligger på høyden av raet der det begynner å falle mot Årungen. Den er en tidstypisk nygotisk langkirke fra 1867, oppført i upusset tegl etter tegninger av arkitekt Jacob Wilhelm Nordan. Den har lavere og smalere kor i øst og åttekantet tårn over våpenhuset i vest.

Kirken er godt bevart fra byggetiden både utvendig og innvendig, men med nyere korinnredning fra 1930, da de tre vinduene med glassmalerier i korveggen bak alteret ble satt inn i stedet for det tidligere alterbildet av Kristus, malt av Christen Brun i 1874. Glassmaleriene er laget av Per Vigeland, og motivene er Hyrdenes tilbedelse, Korsfestelsen og Oppstandelsen.

Fargesettingen i kirkerommet er antagelig som opprinnelig, etter Ove Quales fargeundersøkelser i 1967. Messinglysekronene er fra 1600-tallet og den romanske døpefonten av kleberstein er fra middelalderen og av vanlig Østfold-type. I tårnet er det laget kirkemuseum med ulike gjenstander og malerier fra den tidligere kirken på stedet.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.