Asker kirke

Asker kirke ligger i Asker sokn i Asker prosti. Den er bygget i mur og ble oppførd i 1879. Kirken har langplan og 480 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: J.W.Nordan (1879)/Blakstad (1930).

Asker kirke, som er en tidstypisk nygotisk langkirke i rød tegl, ligger på en høyderygg med vidt utsyn over Askerbygden. Den er bygd i 1879 av byggmester Kepler og murmester Arnesen etter tegninger av arkitekt J. W. Nordan. På samme sted sto det en steinkirke i middelalderen.

Interiøret er preget av istandsettingen i 1930, da mye av det gamle ble skiftet ut. Verdifullt interiør, som ble berget ut da kirken brant i 1878, ble hentet tilbake fra Norsk Folkemuseum. Altertavlen er rekonstruert på bakgrunn av delene som ble reddet fra brannen. Oppussingen i 1930 ble ledet av arkitektene Blakstad og Munthe-Kaas, mens arkitekt Arnstein Arneberg hadde ansvaret da kirken på 1950-tallet ble pusset opp til prinsesse Ragnhilds bryllup.

Galleribrystningene, med bilder av Kristus, apostler og evangelister, er malt av Asker-kunstneren Otto Valstad, som også har dekorert korhimlingen med Kristus og engler i skyene. Arbeidet ble utført i forbindelse med oppussingen i 1930. Det er laget seks kopier av en tolvarmet messinglysekrone fra 1550. En hollandsk messingkrone fra 1895 med atten armer henger også i kirken. I korvinduene er det fire glassmalerier med evangelistsymboler, gitt av Mr. Craver fra New York til minne om kronprinsesse Märtha.

Kilder:
NIKUs kirkeregister

1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.