GPS/POI: 68.8651,18.3463
GPS/UTM: 634598E, 7642984N
Avreisested:

Bardu kirke

ÅPEN KIRKE

01.06.2014 - 31.08.2014
Mandag til fredag 08.00-15.00. Monday to friday 08.00-15.00


Åpen kirke fra kl 0800 - 1500 i tidsrommet 1. juni - 31. august.

KONSERTER

Sommerkonsert 18 juli


Bardu kirke

Bardu kirke ligger i Bardu sokn i Indre Troms prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1829. Kirken har åttekantplan og 220 sitteplasser. Kirken har vernestatus automatisk listeført (1650-1850).
Arkitekt: Ole Olsen Lundberg.

På begynnelsen av 1800-tallet slo mange nybyggere seg ned i Bardu. De fleste kom fra Tynset, og de søkte kongen om å få bygge sin egen kirke. Etter flere avslag, fikk de i 1821 innvilget søknaden. Det var byggmester Ole Olsen Lundberg som ledet byggearbeidet, og i 1829 ble kirken innviet, men verken tårn, sakristi eller takspon var på plass under innvielsen.

Kirken har åttekantet grunnplan, et stort kvadratisk tårn i vest og kor mot øst, og den er kledd med stående, hvitmalt panel. Tårnet, som sto ferdig først i 1840, har pyramideformet tårnhette. Kirken har vinduer i to høyder.

Interiøret har sitt forbilde i Tynset kirke, men Bardu kirke er mindre og med mer intim stemning. Prekestolen, som er plassert over alteret, er sylinderformet med en liten lydhimling over, formet som en kongekrone. Himlingen i koret er tønnehvelvet og har rankedekor, og det er galleri, søyler og losjer i kirkerommet. Opprinnelig var det to gallerier over det nåværende, men disse ble fjernet da kirken fikk nytt orgel i 1870. Kong Karl Johans monogram er plassert over orgelfasaden. Kirken er svært godt bevart.

Kilder:
Sørmoen, Oddbjørn: Kirker i Norge 2, Oslo 2001


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.