GPS/POI: 69.9340,22.0398
GPS/UTM: 769048E, 7774058N
Avreisested:

Burfjord kirke

  • BYGGEÅR: 2009
  • FYLKE: Troms
  • KOMMUNE: Kvænangen
  • BISPEDØMME: Nord-Hålogaland
  • FELLESRÅD: Kvænangen menighetsråd
  • SITTEPLASSER: Ikke oppgitt
  • BYGNINGSGRUPPE: Arbeidskirke/menighetssenter
  • FASILITETER:
    ParkeringParkering  Toalett  HC-toalett  Tilgjengelig med rullestol 

KONTAKTINFORMASJON

  • Karstein Mortensen
  • E-post: kirkeverge@kvanangenmenighet.no
  • Lars Ruben Johannes Westberg
  • Tlf: 77778884
  • E-post: Sokneprest

EKSTERNE LENKER

BESKRIVELSE

Tidligere bedehus, kirke fra 2009


Burfjord kirke ligger i Kvænangen sokn i Nord-Troms prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 2009. Kirken har rektangelplan .
Arkitekt: ukjent.


2000-tallet

Kirkebrannene på 1990-tallet var delvis skyld i oppsvingen i kirkebyggingen rundt tusenårsskiftet. Prosessen rundt de brente kirkene viste ofte en polarisering mellom en menighetskjerne som ønsket en moderne arbeidskirke, gjerne på en sentral tomt i bygda, og lokalsamfunnet forøvrig som ønsket en tradisjonelle kirken på opprinnelig plass – eller i alle fall en kirke som ”ser ut som en kirke”.

Etter år 2000 er det i gjennomsnitt vigslet 3 nye kirker per år. Byggestilen varierer, og vi snakker ofte om en polyvalent, flerverdig, arkitektur. Flere av kirkene er bygd i tradisjonelle former eller med innslag av lokal byggeskikk, noen er flerbruksbygg i moderne stil, mens mange er friere komposisjoner med mer eller mindre skulpturelt preg.

En ny og spennende tendens er et tettere samarbeid mellom arkitekt og kunstner, slik at bygningsstrukturen og kunsten smelter sammen til et integrert hele, som i Mortensrud (2002) og Søm kirker (2004).

Når det gjelder selve kirkerommet, synes den tradisjonelle langkirkeformen å styrke sin posisjon. Kirkerommene er nå klarere avgrenset, og det legges mer vekt på å skape ”det hellige rommet” for vår tid. Samtidig har man blitt mer tilbakeholden med ”foldedørmodellen”.

Det materielle i samfunnet og relativiseringen av trosoppfatninger synes å ha skapt et nytt grunnlag for det universelle og uhåndgripelige, der kirkerommet blir et sted for åndelige opplevelser i skjæringspunktet mellom tradisjon og nyorientering. Kunsten er ikke lenger ”bibelske bildebøker”, men har et mer abstrakt og allmenngyldig preg. Slik blir også kirkearkitekturen i vår tid, som i tidligere tider, et speilbilde av det samfunnet og den kirkelige kontekst den har blitt til i.