GPS/POI: 62.5253,11.1081
GPS/UTM: 299759E, 6938744N
Avreisested:

Dalsbygda kirke

ÅPEN KIRKE

21.06.2014 - 17.08.2014
10.00 - 18.00


KONTAKTINFORMASJON

  • Kirkevergen
  • E-post: kirkekontoret@os.kommune.no
  • Odd Myrtrøen
  • Tlf: 62470343

EKSTERNE LENKER

BESKRIVELSE

Trekirke fra 1960. Langplan. 200 sitteplasser


Dalsbygda kirke ligger i Dalsbygda sokn i Nord-Østerdal prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1960. Kirken har langplan og 250 sitteplasser.
Arkitekt: J.H. Ormhaug.

Dalsbygda kirke sto ferdig i 1960, etter omfattende dugnadsinnsats og giverglede i menigheten. Kirken, som også blir kalt ”Kirkestua”, er en langkirke i tre med saltak og kraftig klokketårn over midten av bygningen. Kirken er oppført etter tegninger av arkitekt J. H. Ormhaug. Tårnet, som ble bygd i 1970, har slakt pyramidetak og et høyt åttekantet spir.

Kirkerommet er enskipet med smalere og lavere kor, og over inngangspartiet er det orgelgalleri. Korskillet er markert med spiler fra tverrbjelke til tak i trekantfeltet i øverste del av koråpningen. På den midterste spilen henger et utskåret krusifiks, laget av billedhugger Martinsen. Kirkerommet har løse jærstoler, og veggene og den åpne himlingen er kledd med umalt panel. Døpefonten og lesepulten er laget av Torleif Sund og Asbjørn Petershagen i 2008.

Altertavlen fra 1973 er et relieff, skåret av Eystein Vingelsgaard. Motivet er misjonsbefalingen og under står innskriften: ”Gjør alle folkeslag til disipler”. Etter hvert som treverket i altertavlen mørknet, ble bildemotivet mindre synlig, og i 2009 ble altertavlen derfor fargesatt av Gunn Løken i samarbeid med treskjærerens datter, Vigdis Vingelsgaard.

Kilder:
Nyaas, Ole Johan: Attersyn på kirkesaka i Dalsbygden. 1910-1960. Røros
Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993
www.os.kirken.no


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.