Eidsvoll kirke

Eidsvoll kirke ligger i Eidsvoll sokn i Øvre Romerike prosti. Den er bygget i mur og ble oppførd i 1200. Kirken har korsplan . Kirken har vernestatus fredet.
Arkitekt: C.Konopka.

Eidsvoll kirke er en korsformet steinkirke med tårn over korsplanens midtpunkt. Murene i koret og de to tverrskipene er fra ca. 1200, mens resten av bygningen er fra 1885. Kirken har vært ødelagt av brann antagelig fire ganger. Etter den siste brannen i 1883 ble kirken gjenoppbygd og forandret. Skipet og øverste del av tårnet ble da bygd i teglmur i stedet for stein, og kirken fikk ny innredning. Arkitekt for endringene var Konopka.

Altertavlen fra 1765 er tredelt med forgylte vingepartier i rokokkostil og malerier av Nattverden, Korsfestelsen og Oppstandelsen med en strålekrans på toppen. Den ble fargerestaurert av Domenico Erdmann i 1915. Døpefonten i rokokkostil, med tre svungne ben, er også fra 1765. Prekestol og -himling er av nyere dato, fra 1956, men tre av de forgylte rokokkostavene som pryder prekestolens ytterside er fra 1765.

Av kjente prester som har hatt tjeneste i Eidsvoll kirke, kan nevnes Nicolai Wergeland, som var sogneprest her i 1817 og Eilert Sundt fra 1869 til 1875. I 1814 møttes utsendingene til Grunnlovsforsamlingen i Eidsvoll kirke første påskedag den 10. april 1814, før de startet hovedforhandlingene om Grunnloven, som pågikk i hovedbygningen på Eidsvoll Verk fra 12. april til 19. mai 1814. Eidsvoll har tradisjon som kirkested langt tilbake i tid – i følge Olav den helliges saga så langt tilbake som da Olav den hellige var konge.

Kilder:
Christie, Håkon og Sigrid: Norges kirker, Akershus II, Oslo 1969
Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993
www.wikipedia.no

Middelalderen

Selv om kristningen av Norge hadde pågått i mange tiår, regnes Mostertinget omkring år 1024 som den formelle innføringen. Da laget Olav (den senere «hellige») Haraldsson og biskop Grimkjell de første kristne rettsbestemmelser for hele riket. Blant annet ble det bestemt at kongen skulle skaffe prester, mens bøndene skulle bygge kirker.

De første kirkene, oppført på 1000-tallet, var enkle stolpekirker der hjørnestolpene ble gravd ned i bakken. Dette gjorde dem sårbare for fuktighet og råte. På 1100-tallet ble stavkirketeknikken tatt i bruk. Stolpene ble da montert på en bunnramme av kraftige sviller som hvilte på store steiner. På denne måten unngikk man råteproblemene, og mange av stavkirkene kunne stå i mange hundre år. Tradisjonen med å bygge trekirker var svært utbredt i Norge. Så mange som 1500 stavkirker kan ha blitt oppført under middelalderen, men bare 28 er bevart i dag. Haltdalen stavkirke blir regnet som prototypen på den tidligste stavkirken. Den enkle langkirkeformen, med skip og kor, er våre kirkers «urform», i tre så vel som i stein.

Ute i Europa ble kirker nesten alltid bygd i stein. Viktige fylkeskirker eller kirker oppført i rike jordbruksområder her i Norge ble derfor også ofte utført i stein. I disse kirkene kan man se romanske og gotiske stiltrekk. I Norge er fremdeles rundt 160 av de 270 steinkirkene som ble bygget, helt eller delvis bevart.