Feiring kirke

Feiring kirke ligger i Feiring sokn i Øvre Romerike prosti. Den er bygget i tre og ble oppførd i 1875. Kirken har langplan . Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: Johnsen/Karlson.

Feiring kirke er en langkirke i laftet tømmer med utvendig kledning, oppført i 1875 etter tegninger av byggmester Gudbrand Johnsen fra Nes. Kirken ligger med vidt utsyn i østhellingen mot Mjøsa.

Kirken er tidstypisk og godt bevart utvendig. Innvendig er den også forholdsvis godt bevart, men med noen endringer fra 1941-42, da interiøret fikk nye farger og korhimlingen ble dekorert med skymaling av Anders Stenberg. Glassmaleriene i kirken er fra samme tid og laget av Borgar Hauglid. I koret er det scener fra Jesu liv og Oppstandelsen, og i skipet Kristus, evangelistene, og Peter, Paulus og St. Michael.

I kirkerommet er det bevart mye verdifullt eldre inventar fra andre kirker. Altertavlen i snekkerrenessanse fra 1600-tallet har malerier i tre felt av Abrahams offer, Korsfestelsen og vandringen til Emmaus. Alteret fra 1693 er overmalt flere ganger. I korbuen henger et krusifiks fra rundt 1250, som ble restaurert av Lars Hauglid i 1976-78. En middelaldersk romansk døpefont av stein, som ble solgt fra kirken i 1875, ble tilbakeført i 1941. På kirkegården er det bevart et middelaldersk hjulkors og en gravplate av jern fra 1821.

Kilder:
NIKUs kirkeregister

1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.