GPS/POI: 69.9341,23.0263
GPS/UTM: 806572E, 7778736N
Avreisested:

Kåfjord kirke, Alta

  • BYGGÅR: 1837
  • FYLKE: Finnmark
  • KOMMUNE: Alta
  • BISPEDØMME: Nord-Hålogaland
  • FELLESRÅD: Alta kirkelige fellesråd
  • SITTEPLASSER: 300
  • BYGNINGSGRUPPE: -
  • FASILITETER:
    ParkeringParkering  HC-parkering  Toalett 

KIRKENS PUBLIKUMSTILBUD

  • Omvisning

KONTAKTINFORMASJON

  • kirken@ialta.net / kirkeverge@ialta.net
  • Tlf: 78 43 62 43
  • E-post: kirken@ialta.net / kirkeverge@ialta.net


Kåfjord kirke, Alta ligger i Alta sokn i Alta prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1837. Kirken har langplan og 300 sitteplasser. Kirken har vernestatus automatisk listeført (1650-1850).
Arkitekt: ukjent.

Kåfjord kirke ble bygd i 1837 for å betjene samfunnet som vokste fram rundt kobberverket i Kåfjord. Kobberverket, som ble etablert på stedet i 1826, vokste til å bli datidens største industrivirksomhet nord for polarsirkelen. I dag er kirken i Kåfjord den eneste gjenværende bygningen på stedet fra denne perioden, og en av få bygninger i Vest-Finnmark som ikke ble brent under annen verdenskrig.

Kåfjord kirke er en langkirke oppført i laftet tømmer med tårn over våpenhuset. Innvendig er koret smalere enn skipet, men ettersom sakristiet er bygd rundt korpartiet, er bygningskroppen sett utenfra like bred hele veien. Vinduene er i nygotisk stil.

Kirkerommet har flat tønnehvelvet himling, halvbueformet kor og sammenhengende galleri over inngangspartiet og langs sideveggene. Prekestolen, som er kledd med stoff, er plassert i altertavlens sted over alteret. På veggen til høyre og venstre for prekestolen er det to lovtavler med budene. Kirken ble restaurert i 1968-69 under ledelse av Oscar Bodøgaard, og fikk da tilbake den opprinnelige fargesettingen.

Kilder:
Nielsen, Jens Petter: I kopperverkets tid. Kåfjord kirke 150 år, Alta 1987
Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.