GPS/POI: 69.4667,25.5037
GPS/UTM: 909427E, 7741666N
Avreisested:

Karasjok gamle kirke

  • BYGGEÅR: 1807
  • FYLKE: Finnmark
  • KOMMUNE: Karasjok
  • BISPEDØMME: Nord-Hålogaland
  • FELLESRÅD: Karasjok menighetsråd
  • SITTEPLASSER: 140
  • BYGNINGSGRUPPE: Fortidsminne
  • FASILITETER:

KONTAKTINFORMASJON

  • Åsmund Samuelsen
  • Tlf: 78469730
  • E-post: kirkeverge@karasjok.online.no


Karasjok gamle kirke

Karasjok gamle kirke ligger i Karasjok sokn i Indre Finnmark prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1807. Kirken har korsplan og 140 sitteplasser. Kirken har vernestatus automatisk listeført (1650-1850).
Arkitekt: Daniel Stroch.

Karasjok kirke ble bygd i 1807 av byggmester Daniel Storch. Den har korsformet grunnplan, der de fire armene opprinnelig var omtrent like lange. I 1858 ble det bygd til sakristi. Takrytteren over korsarmenes krysspunkt hadde kuppelformet hette frem til 1902, men ble da skiftet ut med et spisst tårn. Kirken hadde tidligere tjærebredde vegger og små vinduer, men har nå hvitmalt liggende panel og høye vinduer.

Interiøret har gjennomgått flere endringer. I 1858, da de høye vinduene ble satt inn, fikk kirkerommet ny himling. De lukkete kirkebenkene med dører ble byttet ut med åpne benker i 1905, og disse står her fremdeles. Prekestol og korskille er bevart som opprinnelig. Prekestolen er sekskantet med utskårne geometriske figurer og fint utskåret søyle. Kirken har, på tross av endringer, bevart sitt tidlige 1800-talls preg. Dette inntrykket ble forsterket på 1960-tallet, da de nakne veggstokkene inne i kirkerommet ble lutet frem.

Over koråpningen er Christian VIIs monogram flankert av to reinsdyr. Inne i koret over alteret henger en altertavle, som ble gitt av Tromsø-prosten Florup Rasmussen i 1831. Motivet, som er Kristi tornekroning, er en speilvendt kopi av et maleri av den engelske hoffmaleren van Dyck fra 1600-tallet. Rammen fra 1808 er dekorert med planteornamenter.

Kilder:
Sørmoen, Oddbjørn: Kirker i Norge 2, Oslo 2001


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.