GPS/POI: 69.0029,23.0477
GPS/UTM: 821031E, 7675782N
Avreisested:

Kautokeino kirke

KONTAKTINFORMASJON

  • Lars Juhani Vasara
  • Tlf: 78486129
  • E-post: larsjvasara@gmail.com

EKSTERNE LENKER



Kautokeino kirke ligger i Kautokeino sokn i Indre Finnmark prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1958. Kirken har langplan og 272 sitteplasser.
Arkitekt: Finn Bryn.

Kautokeino kirke ble bygget i 1958 på tomten etter Kautokeino gamle kirke, som ble brent av tyskerne i 1944. Nest etter det ortodokse kapellet i Neiden, som er fra 1500-tallet, var dette den eldste kirkebygningen i Finnmark, bygget rundt 1701. Den nye kirken, som er en langkirke av tre, er tegnet av arkitekt Finn Bryn.

Innvendig i kirkerommet er veggene kledd med malt møllerstuepanel og gulvet skiferlagt. Orgelgalleriet er bygget over våpenhuset. Korpartiet, som er løftet to trappetrinn opp fra gulvnivået i kirkerommet, går ellers i flukt med kirkerommets vegger og tak. Korets grunnplan er halvt åttekantet, slik at rommet smalner og avrundes mot veggen bak alteret. Den tredelte himlingen over kirkerom og korparti løfter seg fra et smalt flatt felt som løper sammenhengende langs veggene.

Altertavlen er malt av Jørg Mind i 1958 og forestiller Jesus som den gode hyrde. I gavlfeltet er det et forgylt treenighetssymbol. Alterbildet er flankert av utskrånende, rettsidete vingefelt, en form som også gjentas på benkevangene i kirkerommet. Alterfronten er dekorert med Kristusmonogrammet og tegnene for alfa og omega, begynnelsen og slutten. Messinglysekronene er fra den gamle kirken og ble reddet fra brannen i 1944.

Kilder:
NIKUs kirkeregister
Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993
Steen, Adolf: Kautokeino gamle kirke, i ARA serien, Sami varas, Trondheim 1969


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.