GPS/POI: 70.4564,25.2284
GPS/UTM: 880303E, 7848864N
Avreisested:

Kistrand kirke

  • BYGGÅR: 1856
  • FYLKE: Finnmark
  • KOMMUNE: Porsanger
  • BISPEDØMME: Nord-Hålogaland
  • FELLESRÅD: Porsanger menighetsråd
  • SITTEPLASSER: 160
  • BYGNINGSGRUPPE: -
  • FASILITETER:
    Tilgjengelig med rullestol 


Kistrand kirke ligger i Porsanger sokn i Indre Finnmark prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1856. Kirken har langplan og 160 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: Chr. H. Grosch.

Kistrand kirke, som ble innviet i 1856, er en langkirke oppført i panelt laft i nygotikk og sveitserstil etter tegninger av Chr. H. Grosch. Det er takrytter over våpenhuset, og kirkespiret har en vindfløy fra 1719. Kirken var opprinnelig rødmalt, men ble malt hvit første gang i 1883, da kirken ble istandsatt etter orkanskader.

I årene 1944-45 ble kirken etter tur brukt som tysk kommandosentral, kvarter for norske styrker og provisorisk innkvartering av sivilbefolkning.

Kirkerommet er treskipet med smalere korparti. Over skipet er det flate himlinger og koret har tønnehvelv. Den nåværende fargesettingen fra rundt 1970 er ikke den opprinnelige. Altertavlens omramming, som er laget av telegrafbestyrer Hofstrøm fra Kistrand i ca. 1870-75, er rikt utformet med utskårne bånd- og bladranker. Alterbildet viser Jesus i Getsemane og er malt av Karl Lorck i 1858. Bildet er en kopi etter et maleri av Otto Mengelberg, men uten engelen som finnes i originalmotivet.
Kilder:
NIKUs kirkeregister
Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.