GPS/POI: 58.1461,7.9945
GPS/UTM: 88056E, 6466413N
Avreisested:

Kristiansand domkirke

KIRKENS PUBLIKUMSTILBUD

  • Mulighet for å tenne lys
  • Omvisning

EKSTERNE LENKER



Kristiansand domkirke ligger i Kristiansand Domkirke sokn i Kristiansand Domprosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 1884. Kirken har korsplan og 1750 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: H. Thrap-Meyer.

(NIKU) Kristiansand domkirke er et markant innslag i bybildet ved byens torv. Kirken er monumental og rikt utformet med sterkt preg av nygotikk. Den har korsarmer nær koret og tårn ved hovedinngangen i øst. Kirken ble bygd etter Henrik Thrap-Meyers tegninger og innviet i 1885.

Kirkerommet har søylerekker i hovedskipet, men ikke i korsarmene, og i himlingene er det åpne takstoler. I enden av de tre korsarmene er det gallerier. Altertavle og prekestol har fargesetting av arkitekt Arnstein Arneberg fra 1934, i mørk blått med forgylte profiler. Korskillet er malt i samme farge. Det er opprinnelig fra rundt 1750, men ble satt inn i kirken i 1954. På toppen av korskillet står fire skulpturer av evangelistene, antagelig laget av Michal Rojel på 1700-tallet. Hugo Lous Mohr har malt de tolv apostlene i fyllingsfeltene på prekestolen. Den nygotiske døpefonten i hvit marmor er laget i Berlin i 1871.

Altertavlen har nygotisk omramming og bilde av måltidet i Emmaus, malt av Eilif Petersen i 1886. På alteret står et krusifiks fra 1960, laget av Maja Refsum. Hoveddøren i eik er skåret av Olaf Hasaas i 1965. I de seks dørfyllingene er det scener fra Jesu liv og i feltet over døren den tronende Kristus. I våpenhuset henger to monogrammer og ti malerier malt av Preuss Gottlieb, antagelig i 1748. Fire av bildene viser bibelske motiver og seks av dem forestiller kristne barmhjertighetsgjerninger.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.