GPS/POI: 58.2504,8.3818
GPS/UTM: 111923E, 6475680N
Avreisested:

Lillesand kirke

KIRKENS PUBLIKUMSTILBUD

  • Servering
  • Mulighet for å tenne lys

ÅPEN KIRKE

24.06.2014 - 08.08.2014
kl 12.00 - 14.00 tirsdag-fredag


KONTAKTINFORMASJON

  • kirkekontoret.lillesand@lillesand.kommune.no
  • Tlf: 37 26 81 81
  • E-post: kirkekontoret.lillesand@lillesand.kommune.no

EKSTERNE LENKER

SERVERING

Kjeks, te, kaffe og saft.

BESKRIVELSE

Nygotisk trekirke etter arkitekt Herman Thrap-Meyers tegninger. Altertavle: Kopi laget av B. Plockhorsts av Christian Bruns: "Jesus og den synkende Peter".


Lillesand kirke

Lillesand kirke ligger i Lillesand sokn i Vest-Nedenes prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1889. Kirken har langplan og 490 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: H.Thrap-Meyer.

Lillesand kirke ligger høyt over byen. Den ble innviet i 1887, og er en stor og særpreget langkirke med tårn som er trukket litt inn i vestgavlen. Kirken er oppført i panelt bindingsverk i nygotikk og sveitserstil med sjeldent rik og velformet detaljering etter H. Thrap-Meyers tegninger. Byggmestere var Ludvig Karlsen og faren Carl D. Svendsen fra Stokken i Arendal. Lillesand kirke er meget godt bevart både innvendig og utvendig og har inventar fra byggetiden.

I kirkerommet er søyleradene i skipets lengderetning trukket uvanlig langt ut mot sideveggene. Koråpningen er i korets fulle bredde, og ettersom det ikke er korskranke, er det bare de tre trappetrinnene som skiller kor og skip. De opprinnelige fargene fra 1889 er beholdt. Fargevalget ble gjort av malermester Undsæt fra Kristiansand. Benkene ble laget etter tegninger til Grimstad kirke.

Altertavlen med nygotisk omramming har bilde av Jesus og den synkende Peter på Genesaret sjø, malt av Christen Brun i 1889 etter et maleri av Bernhard Plockhorst fra 1883. Originalen finnes i Dreifaltigkeitskirche i Hannover. Under bildet står ordene ”Jesus Kristus er igaar og i dag den samme, ja til evig tid”. De seks vinduene i koret har farger og mønstre valgt av arkitekten. Døpefonten i pitchpine, eller amerikansk furu, er rikt utskåret av Abraham Tønnessen fra Mæbø, og oljefernissert etter arkitekt Thrap-Meyers ønske. I sakristiet henger en utskåret bilderamme med kopier av dokumenter som ble lagt ned under grunnsteinen. Rammen er laget av sløydlærer Dannel, antagelig i 1887 i forbindelse med grunnsteinsnedleggelsen.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.