GPS/POI: 60.6888,5.1192
GPS/UTM: -38230E, 6768735N
Avreisested:

Lygra kyrkje

  • BYGGÅR: 1892
  • FYLKE: Hordaland
  • KOMMUNE: Lindås
  • BISPEDØMME: Bjørgvin
  • FELLESRÅD: Lindås kyrkjelege fellesråd
  • SITTEPLASSER: 180
  • BYGNINGSGRUPPE: Soknekirke
  • FASILITETER:
    Åpen kirke  Tilgjengelig med rullestol 


Lygra kyrkje ligg i Lygra sokn i Nordhordland prosti. Ho er bygd i tre og blei oppført i 1892. Kyrkja har langplan og 180 sitjeplassar. Kyrkja har vernestatus listeført.
Arkitekt: Peter Gabrielsen Spjotøy.

Lygra har hatt kyrkjer sidan middelalderen. I 1892 vart den siste kyrkja riven for å gje plass til den noverande, som vart innvigt same året. Petter Gabrielsen, som teikna og bygde kyrkja, var sjølv frå staden. Lygra kyrkje er ei karakteristisk vestlandsk bygdekyrkje frå denne tida. Skipet er tredelt med langsgåande stolperekker. Sideskipa har flate himlingar, mens det er tønnekvelv over midtskipet, og koret har tresidig avslutning. Tårnfoten er kraftig og bærer eit mindre og enkelt tårn.

Sjølv om kyrkja er enkel å sjå til utvendig, er interiøret ein fryd for auget. Kyrkjerommet er prega av snikkarglede i sveitserstil, og er rikt på utskjeringar og dekormaling, som gir eit tredimensjonalt kniplingspreg, med sjablonmåla ornament, strekdekor og konturar. Korskiljets ornament går att i alterringen og i korets brystningar, og pryder vindaugsomrammingane, galleribrystninga, preikestolen og døypefonten.

Alterbildet, med nygotisk omramming, har same motiv som Adolph Tidemanns måleri av Oppstandinga frå 1871, som heng i Bragernes kyrkje i Drammen. I eit av sideskipa heng altertavla til gamlekyrkja frå 1690. Kyrkjerommet har lys gråblå som hovudfarge, kombinert med gråaktig kvitt, grått og beige. Fargevalet er tilnærma likt den opphavlege fargebruken.

Kjelder:
Eldal, Jens Chr.: Kirker i Norge 3, Oslo 2002


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.