GPS/POI: 58.0275,7.4528
GPS/UTM: 54802E, 6456696N
Avreisested:

Mandal kirke

KONTAKTINFORMASJON

  • Elbjørg Eigebrekk
  • Tlf: 38261518
  • E-post: post@mandal.kirken.no
  • Astrid Braadland
  • E-post: post@mandal.kirken.no

EKSTERNE LENKER

BESKRIVELSE

Norges største trekirke, klassisk empire-stil. Orgel fra den tyske orgelprodusent W. Sauer (1922).


Mandal kirke ligger i Mandal sokn i Mandal prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1821. Kirken har langplan . Kirken har vernestatus automatisk listeført (1650-1850).
Arkitekt: J.G. Løser.

Mandal kirke ble innviet i 1821, men tatt i bruk to år før, i 1819. Den er tegnet av arkitekt Jørgen Gerhard Løser. Kirken ble oppført etter bybrannen i 1810, der store deler av byen brant ned. Dette er landets største trekirke, og den er et eksempel på, og et forbilde for empirestilens ”salkirker” i Norge.

Arkitekten brukte kobberstikk fra 1728 av James Gibbs som forbilder for Mandal kirke. Fra kobberstikkene hentet han kirkens markante blokkform, med en liten takrytter som tårn over inngangsdøren. Imitasjoner av steinblokker i kraftig relieff rundt dører og vinduer er også laget etter inspirasjon fra Gibbs. Kirken er oppført i utmurt bindingsverk, med pussete vegger innvendig og liggende panel utvendig.

Kirkerommet er en stor søylehall, hvor koret går i ett med skipet, noe som er typisk for klassisismens salkirker. Over midtskipet er det tønnehvelv som fortsetter helt frem til koret. Taket bæres av kraftige søyler, såkalte kolossalsøyler. Begge sideskipene har gallerier som er knyttet sammen med orgelgalleriet over hovedinngangen. En liten, sylinderformet prekestol er plassert over alteret, og alterveggen er kronet av en lav gavl. Alterpartiet er flankert av felter med vertikale flatemalerier som imiterer akantus bladranker i marmorrelieff. Adolph Tidemand, som kom fra Mandal, har malt bildet av Oppstandelsen som henger bak i kirken. Det er ikke gjort store endringer i kirkerommet gjennom årene.

Kilder:
Eldal, Jens Chr.: Kirker i Norge 3, Oslo 2002


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.