GPS/POI: 68.4393,17.4134
GPS/UTM: 598955E, 7593785N
Avreisested:

Narvik kirke

  • BYGGEÅR: 1925
  • FYLKE: Nordland
  • KOMMUNE: Narvik
  • BISPEDØMME: Sør-Hålogaland
  • FELLESRÅD: Narvik kirkelige fellesråd
  • SITTEPLASSER: 700
  • BYGNINGSGRUPPE: Prostikirke
  • FASILITETER:
    Åpen kirke 

KONTAKTINFORMASJON

  • narvik.sokneprestkontor@o2i.net
  • Tlf: 76 96 58 40
  • E-post: narvik.sokneprestkontor@o2i.net


Narvik kirke ligger i Narvik sokn i Ofoten prosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 1925. Kirken har langplan og 700 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: Olaf Nordhagen.

Narvik kirke, som ble innviet i 1925, er tegnet av arkitekt Olaf Nordhagen. Den var byens første permanente kirke. Kirken er en fri tolkning av en romansk murkirketype fra middelalderen, en treskipet langkirke med smalere kor i øst. Den har tårn i vest med slank og høy tårnhette, typisk for tidlig 1900-talls tårn. Lave og brede sakristier og kapell omgir koret.

Kirkerommet er stort og har et bredt og høyt skip. Langs hver side er det en rekke kraftige søyler, også kalt kollosalsøyler, som bærer rundbuer. Koret har et høyt og dominerende brystningspanel i samme stil som den store altertavlen. Altermaleriets motiv er Getsemane malt av Eilif Petersen. Døpefonten, som er tegnet av arkitekten, har utskårne evangelistsymboler med stiliserte vinger i art deco stil. Prekestolen er inspirert av 1700-tallets bruk av utskårne akantus bladranker.

Interiørets farger, som er rødt og med grå og sorte marmoreringer, står i kontrast til de hvite veggene. Et annet dominerende element i kirkerommet er de spesielle lysekronene, som også er tegnet av Nordhagen. De lykteformete lampene med svungne armer er en fri tolkning av barokkens former.

Kilder:
Eldal, Jens Chr.: Kirker i Norge 3, Oslo 2002


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.