GPS/POI: 69.7022,29.3884
GPS/UTM: 1052578E, 7798131N
Avreisested:

Neiden kapell

  • BYGGEÅR: 1902
  • FYLKE: Finnmark
  • KOMMUNE: Sør-Varanger
  • BISPEDØMME: Nord-Hålogaland
  • FELLESRÅD: Sør-Varanger menighetsråd
  • SITTEPLASSER: 155
  • BYGNINGSGRUPPE: -
  • FASILITETER:
    Åpen kirke  Toalett 

ÅPEN KIRKE

17.06.2013 - 28.07.2013
Hver dag 16.00-19.00. Every day 16.00-19.00.




Neiden kapell

Neiden kapell ligg i Sør-Varanger sokn i Varanger prosti. Ho er bygd i tre og blei oppførd i 1902. Kyrkja har korsplan og 155 sitjeplassar. Kyrkja har vernestatus listeført.
Arkitekt: Karl Norum.

Neiden ligger i et område som har vært preget av ulike kulturer og nasjonaliteter, blant annet sjøsamisk befolkning og finske innvandrere. Derfor var det kanskje viktig å markere det særnorske da Neiden kapell ble bygd i 1902. Arkitekten Karl Norum utformet den nye kirken i fullt utviklet dragestil med trekk fra kjente stavkirker, som tak over tak, spontekking, dekorerte mønekammer og dragehoder på gavlspissene. Kirken har basilikaform med opphøyd midtrom og lavere sideskip, atskilt av søylerader. Koret er smalere enn skipet.

Innvendig og utvendig er det mange utskjæringer. Det er utskårne ranker over dører og vinduer, på prekestolen og altertavle og i tilknytning til buene mellom hovedskip og sideskip. Arkitekt Norums karakteristiske masker på bjelkehodene finnes både i eksteriøret og interiøret. Utskjæringene er prefabrikert ved Digres trevarefabrikk.

Altertavlen har et stort krusifiks under en gavl med et lite kors over. Da kirken ble innviet i 1902, ga kong Oscar II både kirkesølv og døpesett i kobber til kirken. Kirken har beholdt de opprinnelige fargene ved senere oppmalinger, og den står i dag stort sett slik den var da den ble oppført.

Kilder:
Eldal, Jens Chr.: Kirker i Norge 3, Oslo 2002


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.