GPS/POI: 61.2662,10.4223
GPS/UTM: 254625E, 6801039N
Avreisested:

Øyer kirke

  • BYGGEÅR: 1725
  • FYLKE: Oppland
  • KOMMUNE: Øyer
  • BISPEDØMME: Hamar
  • FELLESRÅD: Øyer og Tretten kirkelige råd
  • SITTEPLASSER: 300
  • BYGNINGSGRUPPE: -
  • FASILITETER:


Øyer kirke ligger i Øyer sokn i Sør-Gudbrandsdal prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1725. Kirken har korsplan og 300 sitteplasser. Kirken har vernestatus automatisk listeført (1650-1850).
Arkitekt: ukjent.

Øyer kirke, som er en laftet og utvendig panelt korskirke, ble innviet i 1725 under navnet ”Den Hellige Treenighets Tempel”. Takrytteren over takets krysspunkt ble reist noe senere, mellom 1748 og 1775.

I kirkerommet er overgangen mellom kor og skip markert med en tverrbjelke og to søyler og skranke på gulvet. Døpefonten er lukket inne med to buete dører som kan åpnes. I følge tradisjonen er både altertavle, prekestol og døpefont med himlinger samt løveornamentet på korbjelken skåret av Bjørn Bjørnson Olstad fra Nordigard Olstad.

Altertavlen fra 1724 er tredelt med malte bildemotiver flankert av søyler og figurer og med vingestykker med utskårne akantus bladranker. Nederste bilde viser Nattverden. Den skjeggløse Johannes, disippelen som Jesus hadde kjær, lener hodet mot Jesu bryst, og Judas, som er karakteristisk fremstilt med rødt hår og skjegg, sitter halvt bortvendt med pungen med sølvpenger i hånden. Bildet i midten viser Korsfestelsen med Maria og Johannes ved korsets fot, og øverst er Oppstandelsen. De fire figurene mellom søylene er Moses med lovtavlen, Jesus med glorie, kors og jordklode, Aron, som var den første liturg og Døperen Johannes med et lam og fingeren som peker.

Kilder:
Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993
Øyer menighetsråd: Øyer kirke, Øyer 1983


1700-tallet

Dette var barokkens periode i Norge, også kalt skjønnhetens århundre. 1700-tallet var først preget av pietismen og senere av opplysningstiden. Strømningene fikk på forskjellige måter nedslag i kirkebyggingen.

Pietismen la vekt på den personlige omvendelse som kom gjennom forkynnelsen, mens opplysningstiden var preget av rasjonalismens ideer om folkeopplysning og belæring av ”allmuen”. I begge tilfeller var det viktig at ordet skulle nå fram, og prekestolen fikk en framtredende plass.

På 1700-tallet økte levealderen, og folketallet økte merkbart. I løpet av århundret ble det reist over 300 nye kirker, de aller fleste erstattet eldre stavkirker som var ”brøstfældige” eller for små. Omkring 1725 regner man med at det var omtrent like mange kirker som var bygget før og etter reformasjonen. Kongen gjennomførte i 1720-årene et stort kirkesalg for å finansiere sine kriger, og dette gjorde at mange kirker som var bygget av lokalsamfunnet kom på private hender.

Bergverkindustrien finansierte flere praktfulle barokkirker, som Røros (1740) og Kongsberg kirker (1761). Disse ble enkelte steder normgivende for de mindre, lokale kirkene. Konfirmasjon og kirketvang ble innført, og flest mulig måtte ha plass på gudstjenesten. Interiørene var gjerne overdådige og preget av tidens reformerte idealer, med prekestolen plassert rett over alteret for at flest mulig skulle kunne se og høre prestens budskap. Kirkerommene avspeiler et hierarkisk og rigid samfunn der alle har sin faste plass etter rang, verdighet og økonomisk makt.

Flere av de større bykirkene ble tegnet av utenlandske arkitekter etter fremmede forbilder. Det samme gjaldt også treskjærere og malere. Impulsene ble raskt plukket opp og videretolket av lokale kunstnere. Ikke minst gjaldt dette den populære akantusen som i folkekunsten gikk over i rosemaling.

Av de 130 1700-tallskirkene som fortsatt står, er over halvparten korsformede tømmerkirker.