GPS/POI: 59.9264,10.7583
GPS/UTM: 262989E, 6650807N
Avreisested:

Paulus kirke

  • BYGGEÅR: 1892
  • FYLKE: Oslo
  • KOMMUNE: Oslo
  • BISPEDØMME: Oslo
  • FELLESRÅD: Kirkelig fellesråd i Oslo
  • SITTEPLASSER: 500
  • BYGNINGSGRUPPE: Soknekirke
  • FASILITETER:
    Toalett  Tilgjengelig med rullestol 

KONTAKTINFORMASJON

  • post.paulus@oslo.kirken.no
  • Tlf: 23 12 17 20
  • E-post: post.paulus@oslo.kirken.no

EKSTERNE LENKER



Paulus kirke

Paulus kirke ligger i Paulus sokn i Norde Aker prosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 1892. Kirken har langplan og 500 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: Henrik Bull.

Paulus kirke fra 1892 er en tidstypisk langkirke med tverrarmer nær koret i vest og tårn over inngangspartiet i øst. Den er oppført i upusset, rød teglmur med dekorbånd av glasert tegl. Kirken er tegnet av arkitekt Henrik Bull og er rikt utformet og preget av tidens tyske nygotikk, inspirert av Hannover-arkitekten Johannes Otzen, slik som også Sagene kirke fra 1891 er det. Paulus kirke ligger i en bymessig sammenheng på Grünerløkka i Oslo, i en akse som går gjennom parken Birkelunden til Grünerløkka skole.

Kirkerommet er treskipet, og det er gallerier i de tre østre korsarmene. Konfirmantsalen bak koret er omgjort til kontorer. Kirken er meget godt bevart utvendig og innvendig, men i forbindelse med oppussing i 1949 ble sjablondekor i koret overmalt, og lysekroner og korskranke i smijern ble fjernet.

Altertavle, døpefont, prekestol og benker er opprinnelige. Altertavlen er lav og bred. I midten står en gipsskulptur av Kristus, laget av Gunnar Olsen Alvær på 1890-tallet. På begge sider er det malerier av Christen Brun fra ca 1894. motivene er Jesu fødsel og Kvinnene ved den tomme graven. De to forgylte basunenglene i overkant er laget av Jo Visdal i 1892. Døpefonten er i gråsort labradorstein, og prekestolen, som hviler på en kraftig teglpilar, er av tre med smijerns rekkverk i oppgangen. I koret er det tre høye vinduspartier med gotiske ornamenter av F. X. Zettler.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.