GPS/POI: 70.0753,27.9958
GPS/UTM: 991006E, 7826877N
Avreisested:

Polmak kirke

KIRKENS PUBLIKUMSTILBUD

  • Servering
  • Omvisning

KONTAKTINFORMASJON

  • kirkeverge@tana.kommune.no
  • E-post: kirkeverge@tana.kommune.no

BESKRIVELSE

Trekirke


Polmak kirke ligger i Polmak sokn i Indre Finnmark prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1853. Kirken har langplan og 180 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: J.H.Nebelong/Dancke.

Polmak kirke, som ble innviet i 1853, er en enkel liten langkirke med takrytter over inngangsgavlen mot øst. Den er oppført i utvendig panelt laft i ganske anonym trearkitektur, antagelig etter tegninger som er laget lokalt, og med korrigerende bemerkninger av arkitekt J. H. Nebelong. Kirken er forholdsvis godt bevart både utvendig og innvendig, men i 1950 ble det bygd nytt sakristi, og i 1961 fikk skipet et stort tilbygg.

Kirkerommet er enskipet med smalere kor og med synlige takbjelker i himlingen. Innvendig er lafteveggene umalte, mens de panelte veggene i tilbygget er malt. I de innerste hjørnene i koret er det lukkete stoler, som antagelig er utformet på grunnlag av arkitekt Linstows typetegninger for kirker.

Altertavlen er fra 1626. Den har omramming i snekkerrenessanse og et maleri i hovedfeltet som viser Nattverden, antagelig malt rundt 1700. Altertavlen ble opprinnelig forært til Vadsø kirke av Bergenskjøpmenn i 1625, og var siden i Angsnes kirke fra 1719-46 og i Nesseby kirke fra 1746-1869. I 1958 ble altertavlen restaurert av Odd Helland.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.