GPS/POI: 61.8636,6.3209
GPS/UTM: 44356E, 6889494N
Avreisested:

Randabygd kyrkje

  • BYGGÅR: 1916
  • FYLKE: Sogn og Fjordane
  • KOMMUNE: Stryn
  • BISPEDØMME: Bjørgvin
  • FELLESRÅD: Stryn kyrkjelege fellesråd
  • SITTEPLASSER: 240
  • BYGNINGSGRUPPE: Soknekirke
  • FASILITETER:
    ParkeringParkering  Toalett 

KONTAKTINFORMASJON

  • Svein Frithjof Rønne
  • E-post: svein.ronne@stryn.kommune.no
  • Bjarte Hopland
  • Tlf: 91327882
  • Reidar Magne Sørland
  • Tlf: 90257180
  • E-post: rsorland@online.no

EKSTERNE LENKER



Randabygd kyrkje ligg i Randabygd sokn i Nordfjord prosti. Ho er bygd i tre og blei oppført i 1916. Kyrkja har langplan og 240 sitjeplassar.
Arkitekt: Jens Sølvberg, Bryggja.

Randabygd kyrkje er ei lafta langkyrkje med smalare og lågare kor og med tårn over våpenhuset i vest. Kyrkja er prega av enkel nygotikk og stod ferdig i 1916. Ho vart bygd av R. O. Gald etter teikningar av Jens Sølvberg frå Bryggja.

Kyrkja er svært godt teken vare på både utvendig og innvendig, med interiør og inventar frå byggjetida, men fargesetjinga er frå om lag 1971. Opphavleg var det gule vegger i kyrkjeskipet og mørkeraude i koret, medan taket var blått, og galleriet mørkeblått. Benker og brystpanel var grøne og listverket kvitt og oransje. Bjelkeverket er etter måten rikt utforma med lauvsagarbeid i takstolane.

Altartavla har nygotisk omramming og motivet på altarmåleriet er Oppstoda. På fotstykket står det: ”No veit eg Vegen til Liv igjennom Grav.” Biletet er måla av Ferdinand Kjerulf Tranaas, som også stod for det opphavlege fargevalet i interiøret.

Kjelder:
NIKUs kyrkjeregister


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.