Romsås kirke

Romsås kirke ligger i Romsås sokn i Østre Aker prosti. Den er bygget i mur og ble oppførd i 1995. Kirken har vifteplan og 220 sitteplasser.
Arkitekt: Arne E. Sæther.

I 1975 bygde Oslo småkirkeforening en trekirke på Romsås. Den brant i 1986, og den nye kirken, som ble innviet i 1995, ble reist delvis på den gamle grunnmuren. Romsås kirke er en arbeidskirke oppført i teglstein av byggmester Knut Skutle etter tegninger av arkitekt Arne Sæther. Stilen er postmodernistisk, og bygningen gir assosiasjoner til eldre industribebyggelse. Kirken har frittstående klokketårn i tegl.

Kirkerommet har vifteformet grunnplan med koret integrert i skipet. Veggene er av teglstein. Døpefonten, som er i granitt med rennende vann, er sentralt plassert i midtgangen mellom inngangspartiet og alteret. Over døpefonten henger en dåpsdue laget av Nina Sundbye.

Alteret er også i granitt. Bak alteret står tre frittstående, firkantete trestolper med lysestaker på toppen. Til venstre bak alteret står et stort, enkelt trekors og på alteret et krusifiks. Over inngangspartiet i kirkerommet henger et stort teppe laget av barn ved Svartjern skole.

Kilder:
http://norske-kirkebygg.origo.no
Kirkebyggdatabasen

1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk. Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.