GPS/POI: 66.0192,12.6182
GPS/UTM: 392000E, 7324105N
Avreisested:

Sandnessjøen kirke

KONTAKTINFORMASJON

  • Kirkekontoret
  • Tlf: 75075720
  • E-post: kirkekontoret@alstahaug.kommune.no

EKSTERNE LENKER



Sandnessjøen kirke ligger i Sandnessjøen sokn i Nord-Helgeland prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1881. Kirken har korsplan og 380 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: Grenstad/Norden.

Stamnes kirke i Sandnessjøen er en laftet og panelt trekirke, oppført i 1882 etter tegninger av byggmester Markus Grenstad. Grunnplanet er korsformet, men med brutte hjørner, slik at midtpartiet danner en åttekant. Kirken er preget av nygotikk og sveitserstil og har tårn over midten. Den er hvitmalt, og med synlig beliggenhet på en knaus rett ved skipsleden har den blitt kalt for ”Helgelandsbruden”.

Kirkerommet har saltakshimlinger over korsarmene. Over midtrommet er det åttekantet pyramidehimling. Koret fyller hele den ene korsarmen, og i de øvrige tre er det gallerier. Interiøret har forholdsvis rik detaljering. På konstruksjoner og galleribrystninger er det ådringer som antagelig er fra 1882. I 1964 ble kirken innvendig oppusset ved Odd Helland fra Riksantikvaren. Altertavlen, som tidligere var ensfarget, ble malt i flere farger og fikk gullstaffering. Veggflatene, som nå er eplegrønne, var opprinnelig hvite.

På det ene galleriet er altertavle, prekestol og døpefont fra den gamle kirken oppbevart. Altertavlen har Christus Consolator som motiv og er malt av Roald Salberg i 1782. Den nåværende altertavlen har nygotisk omramming og er fra 1882. Motivet er Jesus i Getsemane, malt av Christen Brun etter Alfred Rethels original.

Kilder:
NIKUs kirkeregister
Brosjyre i Riksantikvarens bibliotek: Stamnes kirke, Sandnessjøen, Helgeland (uvisst år)

Det er nå montert brannalarm og innbruddsalarm. Brannalarmer er satt i drift Torsdag den 03.12.2015.


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.