Sarpsborg kirke

Sarpsborg kirke ligger i Sarpsborg sokn i Sarpsborg prosti. Den er bygget i mur og ble oppførd i 1863. Kirken har y-plan og 550 sitteplasser.
Arkitekt: Chr.H.Grosch.

Sarpsborg kirke, som ble innviet i 1863, er en tidstypisk langkirke i upusset rød tegl, med tårn i vest, femsidig kor i øst og forholdsvis lavt og bredt skip. Taket er tekket med skifer. Kirken, som er oppført etter tegninger av Chr. H. Grosch, ble bygd på deler av murene etter den forrige kirken på stedet, som bare ble stående i to år før den brant i 1861. Det eneste som ble reddet ut av den brennende kirken var døpefont og rituelle kar.

Bortsett fra et større sakristi for dåpsbarn og konfirmanter syd for koret som ble oppført i 1900, ser kirken stort sett ut som da den ble bygd. Innvendig er det imidlertid gjort flere endringer i interiøret, hovedsakelig i 1958. Fargene i interiøret er fra denne tiden, med rosa vegger i skipet, mye lysegrønt i koret, hvite detaljer og gullstafferte konstruksjoner.

Maleriet av Kristus i skyen, som tidligere var altertavle i kirken, er en kopi malt av Christen Brun etter Adolph Tidemands altertavle i Tyristrand kapell. På alteret står det nå et alterkors i sølv, som er Steinar Flatheims svennestykke fra 1958. Døpefonten av sandstein i nygotikk stil er laget av A. F. W. von Hanno i 1859, og kommer fra kirken som brant. Det er mange glassmalerier i kirken. Tre vinduer i koret er laget av Victor Smith i 1958, og det runde vinduet over orgelgalleriet er av Rolf Klemetsrud fra 1951. Karl Kristiansen laget de øvrige glassmaleriene i 1918.

Kilder:
Christie, Håkon og Sigrid: Norges kirker, Østfold II, Oslo 1959
NIKUs kirkeregister

1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.