GPS/POI: 62.6607,7.3822
GPS/UTM: 110334E, 6970841N
Avreisested:

Sekken kyrkje

  • BYGGEÅR: 1908
  • FYLKE: Møre og Romsdal
  • KOMMUNE: Molde
  • BISPEDØMME: Møre
  • FELLESRÅD: Molde kirkelige fellesråd
  • SITTEPLASSER: 130
  • BYGNINGSGRUPPE: Soknekirke
  • FASILITETER:
    Tilgjengelig med rullestol 

KONTAKTINFORMASJON

  • Molde kirkelige fellesråd
  • E-post: kirken@molde.kommune.no

EKSTERNE LENKER

BESKRIVELSE

Sekken kyrkje ble bygget i 1908 og vil feire 100-årsjubileum søndag 26.10.2008. Kirken er bygget som en tradisjonell norsk trekirke. Utvendige farger har skiftet en del, fra lys oker på veggene og mørk oker på listverk og utvendige staver, til hvit hovedfarge og flere ulike blå/grønn-farger på listverk, til den nåværende fargen som nærmer seg den opprinnelige en del med oker listverk.

Innvendig er kirken bortimot uforandret siden den ble bygget i 1908. Veggene er i en lys farge, mens lister og synlig reisverk er malt i en grønnfarge med litt rødt i profilene.


Sekken kyrkje ligg i Sekken sokn i Molde Domprosti. Ho er bygd i tre og blei oppførd i 1908. Kyrkja har langplan og 130 sitjeplassar.
Arkitekt: O. Havnæs/Knut Flåthe.


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.