GPS/POI: 61.5586,9.9422
GPS/UTM: 231453E, 6835446N
Avreisested:

Sør-Fron kirke

KIRKENS PUBLIKUMSTILBUD

  • Mulighet for å tenne lys

ÅPEN KIRKE

26.06.2017 - 20.08.2017
10.00 - 15.00


Åpent uke 26 - 33, mandag - lørdag kl. 10.00 - 15.00

KONTAKTINFORMASJON

  • prestekontoret@sor-fron.kommune.no
  • Tlf: 61299230
  • E-post: prestekontoret@sor-fron.kommune.no

KONSERTER

Pilegrimskonserter hver onsdag kl. 12.00 uke 26 - 31


Sør-Fron kirke ligger i Sør-Fron sokn i Sør-Gudbrandsdal prosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 1792. Kirken har åttekantplan og 750 sitteplasser. Kirken har vernestatus automatisk listeført (1650-1850).
Arkitekt: Svend Aspaas.

Sør-Fron kirke fra 1792 var i sin tid et prestisjeprosjekt. Svend Aspaas, som også var sentral i byggingen av Røros kirke, ledet byggearbeidet. Mens de fleste norske bygdekirker var av tre, ble Sør-Fron kirke bygd i stein.

Kirken har åttekantformet grunnplan, og taket har en knekk som gir takprofilen en litt avrundet form. Fra takets midtpunkt er det reist en høy takrytter med lanterne på toppen. Kirken er utvendig hvitkalket med grå detaljering. Over hovedinngangen henger kong Christian VIIs monogram kronet med Jehovas merke i strålekrans.

Kirkerommet er lyst med malte marmoreringer både i himlingen og på deler av det øvrige interiøret. Kirkerommet viderefører trekkene fra barokken, men i en lettere og mer elegant form i louise-seize stil. Søylene er slanke, og girlandere er brukt som gjennomgående dekorative elementer i kirken. Rundt hele kirkerommet er det gallerier. Prekestolen, som er plassert over alteret, kom opprinnelig fra den gamle kirken på stedet, og er skåret av Lars Jensen Borg i 1703. Den er rikt dekorert med akantusskurd. Døpefonten er skåret av Kristen Listad, som også har laget kongemonogrammet. Alterbildet, som er malt av Fredrik Petersen i 1797, viser Golgata med en segnende Maria og med fjellformasjoner i bakgrunnen.

Kilder:
Sørmoen, Oddbjørn: Kirker i Norge 2, Oslo 2001


1700-tallet

Dette var barokkens periode i Norge, også kalt skjønnhetens århundre. 1700-tallet var først preget av pietismen og senere av opplysningstiden. Strømningene fikk på forskjellige måter nedslag i kirkebyggingen.

Pietismen la vekt på den personlige omvendelse som kom gjennom forkynnelsen, mens opplysningstiden var preget av rasjonalismens ideer om folkeopplysning og belæring av ”allmuen”. I begge tilfeller var det viktig at ordet skulle nå fram, og prekestolen fikk en framtredende plass.

På 1700-tallet økte levealderen, og folketallet økte merkbart. I løpet av århundret ble det reist over 300 nye kirker, de aller fleste erstattet eldre stavkirker som var ”brøstfældige” eller for små. Omkring 1725 regner man med at det var omtrent like mange kirker som var bygget før og etter reformasjonen. Kongen gjennomførte i 1720-årene et stort kirkesalg for å finansiere sine kriger, og dette gjorde at mange kirker som var bygget av lokalsamfunnet kom på private hender.

Bergverkindustrien finansierte flere praktfulle barokkirker, som Røros (1740) og Kongsberg kirker (1761). Disse ble enkelte steder normgivende for de mindre, lokale kirkene. Konfirmasjon og kirketvang ble innført, og flest mulig måtte ha plass på gudstjenesten. Interiørene var gjerne overdådige og preget av tidens reformerte idealer, med prekestolen plassert rett over alteret for at flest mulig skulle kunne se og høre prestens budskap. Kirkerommene avspeiler et hierarkisk og rigid samfunn der alle har sin faste plass etter rang, verdighet og økonomisk makt.

Flere av de større bykirkene ble tegnet av utenlandske arkitekter etter fremmede forbilder. Det samme gjaldt også treskjærere og malere. Impulsene ble raskt plukket opp og videretolket av lokale kunstnere. Ikke minst gjaldt dette den populære akantusen som i folkekunsten gikk over i rosemaling.

Av de 130 1700-tallskirkene som fortsatt står, er over halvparten korsformede tømmerkirker.