GPS/POI: 70.3993,28.1857
GPS/UTM: 990282E, 7863815N
Avreisested:

Tana kirke

KIRKENS PUBLIKUMSTILBUD

  • Servering
  • Mulighet for å tenne lys
  • Omvisning

KONTAKTINFORMASJON

  • kirkeverge@tana.kommune.no
  • E-post: kirkeverge@tana.kommune.no

BESKRIVELSE

Et praktverk i tre og stein. Bygget er et typisk enskipet basilika med et tårn på 26 meter. Kirkerommet har 300 sitteplasser. Kirken er tegnet av arkitekt Esben Poulson


Tana kirke ligger i Tana sokn i Indre Finnmark prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1964. Kirken har langplan og 300 sitteplasser.
Arkitekt: Espen Poulsson.

Etter at den forrige kirken i Tana ble brent av tyskerne i 1944, gikk det tjue år før den nye kirken sto ferdig. Grunnsteinen ble nedlagt i 1962 og kirken ble vigslet i 1964. Tana kirke er en moderne arbeidskirke i tre med basilika form. Koret er lavere og smalere enn kirkerommet. Det høye, spisse taket og det frittstående klokketårnet i betong og tre er tekket med altaskifer. Arkitekt var Espen Poulson.

Kirkerommet er treskipet. Søylene av limtre, som markerer overgangen mellom midtskipet og de smale sideskipene, er forlengelser av taksperrene. Langs langveggene er det sammenhengende vindusrekker. Menighetssalen under orgelgalleriet er forbundet med kirkerommet med brede dører, og i mellomrommet mellom kirkebygningen og klokketårnet er det våpenhus og dåpssakristi.

Altertavlen, som er malt av Terje Grøstad fra Telemark, har Oppstandelsen som hovedmotiv. Sidemotivene er Den gode hyrde og Korsfestelsen, og i hjørnene er de fire evangelistsymbolene.

Kilder:
Blix, Erik Schytte og Arvid H. Nergaard: Kirker og kirkeliv i Tana prestegjeld, Vadsø 1965
Rasmussen, Alf Henry: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon, Kirkenær 1993


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.