GPS/POI: 59.2922,11.0835
GPS/UTM: 276982E, 6579146N
Avreisested:

Tune kirke

  • BYGGEÅR: 1910
  • FYLKE: Østfold
  • KOMMUNE: Sarpsborg
  • BISPEDØMME: Borg
  • FELLESRÅD: Sarpsborg kirkelige fellesråd
  • SITTEPLASSER: 550
  • BYGNINGSGRUPPE: Soknekirke
  • FASILITETER:
    Tilgjengelig med rullestol 

EKSTERNE LENKER

BESKRIVELSE

Stor steinkirke. 650 sitteplasser. et langskip.


Tune kirke ligger i Tune sokn i Sarpsborg prosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 1910. Kirken har korsplan og 550 sitteplasser. Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: H.Jürgensen.

Tune kirke fra 1910 er en tidstypisk langkirke med vesttårn, oppført etter tegninger av Heinrich Jürgensen. Kirken ligger på toppen av raet ved gamle E6, som fra gammelt av var hovedveien gjennom området. Murene i skipet og tårnet er delvis bygd med stein fra den tidligere middelalderkirken på stedet, mens kor og sakristier er oppført i tegl med forblending av granitt.

Utvendig er kirken preget av nyromanske former fra andre halvdel av 1800-tallet, og innvendig av nybarokke former med innslag av jugendstil. Kirkerommet gjennomgikk endringer i 1960. Da ble brystpanelene lavere, og interiøret fikk nye farger av Finn Krafft. I 1971 var det brann i benkene i kirken, men ved oppussingen etterpå har man antagelig valgt å bevare fargesettingen fra 1960.

I koret er det fresker, eller veggmalerier laget på våt mur, malt av Thømt Enevold i 1911. Bildene viser Kristus, alfa og omega, kristogrammet, Gudsøye, due og ranker. På korbuen og buen mellom koret og apsis, som er det halvbueformete tilbygget bak koret, er det ornamenter og symboler. Freskene ble renset og frisket opp i 1960. Over en dør i våpenhuset er det et glassmaleri som viser Hans Nielsen Hauges kallelse, laget i 1960 av Victor Sparre, som også har laget fire vinduer i koret med motiv fra Jesu liv og pinsedagsunderet.

Kilder:
Christie, Håkon og Sigrid: Norges kirker, Østfold II, Oslo 1959
NIKUs kirkeregister


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.