GPS/POI: 59.4145,5.2701
GPS/UTM: -50982E, 6626631N
Avreisested:

Vår Frelsers kirke, Haugesund

  • BYGGEÅR: 1901
  • FYLKE: Rogaland
  • KOMMUNE: Haugesund
  • BISPEDØMME: Stavanger
  • FELLESRÅD: Haugesund kirkelige fellesråd
  • SITTEPLASSER: Ikke oppgitt
  • BYGNINGSGRUPPE: Prostikirke
  • FASILITETER:
    Toalett  HC-toalett  Tilgjengelig med rullestol 

KONTAKTINFORMASJON

  • gunnar.salomonsen@haugesund.kirken.no
  • E-post: gunnar.salomonsen@haugesund.kirken.no

EKSTERNE LENKER



Vår Frelsers kirke, Haugesund ligger i Vår Frelser sokn i Haugesund prosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 1901. Kirken har langplan . Kirken har vernestatus listeført.
Arkitekt: Einar Halleland.

Vår Frelsers kirke fra 1901 er en monumental korskirke, oppført i mur med utvendig forblending av rød teglstein etter E. Hallelands tegninger, Kirken er gjennomført preget av nygotiske former, med brede, korte korsarmer og tårn over inngangspartiet.

Kirkerommet er et romslig sentralrom med kor som er smalere enn tverrskipene, og med åpen takstol. Over hovedinngangen er det orgelgalleri, som har sidefløyer som er forbundet med gallerier i tverrskipene. I korveggen over alterpartiet er det syv vinduer med glassmalerier laget av H. Oidtmann ved Linnicher Kunst-anstalt i Köln i 1901. Motivene er Treenigheten og de fire evangelistene.

Alterbildet i nygotisk omramming er malt av Fredrik Kolstø i 1901, og døpefonten i kleberstein er fra samme tid. Midt i kirken henger en stor og særpreget lysekrone, som er laget av Emanuel Vigeland i 1916.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.