GPS/POI: 62.6857,7.4542
GPS/UTM: 114333E, 6973179N
Avreisested:

Veøy kyrkje, Sølsnes

  • BYGGEÅR: 1907
  • FYLKE: Møre og Romsdal
  • KOMMUNE: Molde
  • BISPEDØMME: Møre
  • FELLESRÅD: Molde kirkelige fellesråd
  • SITTEPLASSER: 212
  • BYGNINGSGRUPPE: Soknekirke
  • FASILITETER:
    HC-toalett  Tilgjengelig med rullestol 

KONTAKTINFORMASJON

  • Molde kirkelige fellesråd
  • E-post: kirken@molde.kommune.no

EKSTERNE LENKER

BESKRIVELSE

Veøy (Sølsnes) kyrkje ble bygd i 1907. Samtidig ble også kykjene på Holm og i Rødven bygd.Alle tre kyrkjene ble innvigd med tre dagers mellomrom. Kirkene er bygd i drakestil.

Fra gammelt av og frem til 1907, var Veøy gamle kirke på Veøya kirkested for det som den gang var Veøy Prestgjeld. Veøya låg sentralt for alle som reiste med båt ut og inn fjorden, men etter hvert ble veiene utbygd og det ble mer aktuelt å ta seg frem til lands. Siden det heller ikke bodde folk på Veøya lenger, så valgte en å flytte kirkestedet til fastlandet. Det ble da bestem å bygge tre kirker, Veøy kyrkje på Sølsnes, Holm kyrkje på Holm og Rødven kyrkje som skulle erstatte den gamle stavkirken. Alle kirkene ble bygd i drakestil, som vaar et arkitektonisk formspråk som skulle uttrykke nasjonal egenart og selvstendighet. Dette var viktig i forbindelse med frigjøringen fra Sverige i 1905.

Veøy kyrkje ble tegnet av arkitekt Karl Martin Norum. Karakteristiske trekk ved dragestilkirkene var bl.a. utskårne mønekammer og ornamentmasker. Kirken er en typisk langkirke hvor midtdelen av hovedrommet har stort volum, mens sideskipene har lavere takhøyde og blir mer som tilleggsvolum.

Kirken er bygd av laftet plank, panelt utvendig. De fleste kirkene som ble bygget på denne tiden er hvite, men denne er rød med hvite vindus- og døromramninger. Innvendig er kirken malt i en kombinasjon av lys guloker og mørkere brunoker i synlig reisverk og lister. De samme okerfargene finner vi igjen i mye av interiøret. Innimellom er det brukt litt frekkere farger på dekorative detaljer, skarp blå, rød, grønn og forgylling.

Altertavla er laget av Ole Anton røvik Senningen/Daniel Hagerup. I billedfeltet er det plassert en kopi av Thorvalsens Kristus. Enkel utforming i romansk stil.

Prekestol, laget i 1907, plassert ved koråpningens nordre side. Den har oktagonal form, og er båret oppe av en rikt dekorert søyle.

Døpefont, også fra 1907, oktagonal form.

Orgel, produsert av Olsen og Jørgensen og plassert i kirken i 1907. Det hadde opprinnelig 6 stemmer, et manual og anhangspedal, men senere er det satt inn en pnumatisk subbas i pedalen. Dette er samme type orgel som opprinnelig stod både i Røbekk kirke og Kleive kirke, men disse hadde noen flere stemmer.


Veøy kyrkje, Sølsnes ligg i Røvik og Veøy sokn i Molde Domprosti. Ho er bygd i tre og blei oppførd i 1907. Kyrkja har langplan og 212 sitjeplassar. Kyrkja har vernestatus listeført.
Arkitekt: Karl Norum.


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.