GPS/POI: 67.2579,15.3726
GPS/UTM: 516074E, 7460178N
Avreisested:

Fauske kirke

KONTAKTINFORMASJON

  • fellesraad@fauskekirken.no
  • Tlf: 75604510
  • E-post: kirkekontor@fauskekirken.no


Fauske kirke ligger i Fauske sokn i Salten prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1867. Kirken har langplan og 280 sitteplasser.
Arkitekt: B.Sneve.

Fauske kirke, som ble tegnet og bygget av byggmester B. Sneve fra Bodø og innviet i 1869, er en tidstypisk langkirke, preget av forholdsvis enkel sveitserstil og nygotikk, med kor i øst og tårn i vest. Kirken er laftet og var opprinnelig panelt bare utvendig, mens det var tømmervegger i interiøret. I 1904 ble det lagt panel innvendig, samtidig som gulvet ble fornyet og himlingen over skip og kor ble bygd. Et korskille med søyler og gitterverk ble satt inn i forbindelse med denne istandsettingen, men det ble fjernet i 1950, da også prekestolen ble flyttet og fikk direkte trapp fra sakristiet, slik den har nå.

Kirkerommet er enskipet med smalere kor, og med koråpning i hele korets bredde. Altertavlen, med omramming i forholdsvis enkel klassisisme, viser Kristus Consolator, Jesus som trøster. Dette bildet er en kopi etter et kjent motiv av Carl Bloch. Alterkorset fra 1869 har stått på alteret siden 1904.

Kirkebenkene, som ble fornyet i 1969, har enkle rektangulære vanger, mens prekestol og døpefont er fra det opprinnelige inventaret. De to vinduene med korsmotiv, som flankerer altertavlen i koret, er antagelig satt inn i 1920.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1800-tallet

Gjennom 1800-tallet ble både kirkelige strukturer, administrasjon og de tekniske forutsetninger for kirkebyggene endret. Århundret startet med en forsiktig kirkebygging, preget av klassisistiske forbilder, og ble avsluttet med den høyeste kirkebyggeaktivitet siden middelalderen, inspirert særlig av gotikkens katedraler.

Bedre produksjons- og håndverksteknikker gjorde at kirkebyggene fikk en lettere form og ble rikere detaljert. Fortsatt var det lafteteknikken som dominerte, men tømmeret ble mer bearbeidet, og kirkene fikk ofte panel både utvendig og innvendig. Av kirker som fortsatt står fra perioden, er nærmere 40 % langkirker, mens åttekantkirker og korskirker utgjør om lag 30 % hver.

Fram til 1850 var det få endringer i soknestrukturen, og de fleste nye kirker ble derfor bygd som erstatning for eldre. Oppgangstider og fortsatt befolkningsvekst omkring midten av 1800-tallet forsterket et allerede kraftig etterslep i kirkebyggingen. Selv mange av 1600- og 1700-tallets kirker var nå blitt for små. En ny kirkelov i 1851 krevde at kirkene skulle romme 3/10 av menigheten. Dette, sammen med opprettelsen av nye sokn, førte til den en eksplosjonsartet byggaktivitet. I siste halvdel av 1800-tallet ble det bygd 623 nye kirker og revet 390 gamle.

For å løse denne formidable oppgaven, ble noen av landets fremste arkitekter, som Linstow, Nebelong, Grosch, Nordan og Schirmer, engasjert som statlige rådgivere. Kirkedepartementet ga ut samlinger med mønstertegninger som de lokale kirkebyggerne kunne bruke eller tilpasse etter behov. På den måten bidro kirkebyggingen til å spre internasjonale arkitektoniske impulser. Den gotiske stil ble valgt som det udiskutable, sakrale forbilde, men man hentet ofte detaljelementer fra tidens populære trestil, sveitserstilen. Slik ble den nygotiske, hvite trekirken på landet selve prototypen på en norsk kirke.