GPS/POI: 64.8864,13.5554
GPS/UTM: 431593E, 7196570N
Avreisested:

Røyrvik kirke

KIRKENS PUBLIKUMSTILBUD

  • Servering
  • Mulighet for å tenne lys

KONTAKTINFORMASJON

  • Karin Søraunet
  • Tlf: 40642758
  • E-post: kirkeverge@namsskogan.kirken.no
  • Arne Hanssen
  • E-post: kirketjenerroyrvik@outlook.com


Røyrvik kirke ligger i Røyrvik sokn i Namdal prosti. Den er bygget i tre og ble oppført i 1901. Kirken har langplan og 180 sitteplasser.
Arkitekt: O. Alfstad.

Røyrvik kirke fra 1901 er en tidstypisk langkirke med tårn i vest og kor i øst, oppført i utvendig panelt laft etter tegninger av arkitekt O. J. Alstad. Peder Olsen, som opprinnelig kom fra Nyvika i Røyrvik, var byggmester. Kirken har forholdsvis enkle former, og den har gjennomgått mange endringer både utvendig og innvendig, blant annet rundt 1965, da det ble lagt nytt tak og øvre del av tårnet ble fornyet. Samtidig ble veggene innvendig panelt og kirkerommet fikk ny fargesetting ved arkitekt Arne Aursand.

Kirkerommet er enskipet med smalere kor og buete himlinger. Galleriet over inngangspartiet i vest ble utvidet i forbindelse med nytt orgel i 1926. Prekestolen fra 1901 var opprinnelig malt, men ble avlutet i 1938, og er nå trehvit med malte profiler i samme stil som døpefonten.

Den tredelte altertavlen, som er malt av Roar Matheson Bye i 1938, har Korsfestelsen som midtmotiv, flankert av Moses som opphøyer slangen i ørkenen og mennesker som tror. Til venstre for korbuen henger et maleri med Jesus og engelen i Getsemane fra ca. 1850, som kan ha vært altertavle i den forrige kirken på stedet. På høyre side av korbuen henger et portrett fra ca. 1900 av prost Hans P. S. Krag, som var en drivkraft bak den første kirken i Røyrvik i 1828.

Kilder:
NIKUs kirkeregister


1900-tallet

På 1900-tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonal modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

Ved begynnelsen av århundret beholdt kirkerommene i hovedsak sin tradisjonelle form og funksjon, selv om arkitekturen gjenspeilet endrede stiluttrykk.  Etter første verdenskrig betydde dette nybarokk og nyklassisisme. På 1930-tallet kom funksjonalismens forenklede former, og kirkerom stadig oftere inspirert av internasjonale liturgiske og arkitektoniske strømninger.

Etter den andre verdenskrigs ødeleggelser fikk vi kirkebygg som først eksperimenterte med tradisjonelle langkirkeformer, men bygget i armert betong, som i Bodø (1956) og Molde (1957), for ganske snart å løsne båndene til tradisjonen og skape helt nye liturgiske rom og former, som i Kristiansund (1964) og Tromsdalen (1965).

På 1950-tallet vokste det fram nye menighetsaktiviteter som skapte behov for flere typer lokaler. Delvis inspirert av småkirkebevegelsen, kom nå arbeidskirkene for fullt, med kontorer, møterom og aktivitetslokaler i tillegg til selve kirkerommet. Det ble vanlig at kirkerommet kunne utvides med foldevegger inn til tilstøtende saler.

Utviklingen videre gjorde at de liturgiske rommene utgjorde en stadig mindre andel av det totale kirkeanlegget. Kirkerommenes grunnplaner ble oftere rektangel- og vifteformet, for å skape sterkere nærhet kirkegjengerne imellom, men også til alteret og korpodiet, som rommets liturgiske tyngdepunkt. Funksjon ble viktigere enn stilart, og kunstuttrykkene ble mer abstrakte.

Mot slutten av århundret fikk kirkerommene igjen et sterkere sakralt preg, uten at byggene ga avkall på den funksjonelle allsidigheten.

I løpet av 1900-tallet ble det bygd over 600 nye kirker. Mur, og særlig armert betong, overtok i økende grad som byggemateriale, og trekirkene ble ikke lenger bygget i tømmer, men i moderne teknikker som bindingsverk eller limtre. Hele 2/3 av etterkrigstidens kirker er bygd i mur.