GPS/POI: 59.5286,10.7532
GPS/UTM: 259871E, 6606588N
Avreisested:

Såner kirke

EKSTERNE LENKER



Såner kirke ligger i Såner sokn i Søndre Follo prosti. Den er bygget i mur og ble oppført i 2000. Kirken har rektangelplan og 320 sitteplasser.
Arkitekt: Lille Frøen v/Stein Sole og Mette Gregersen Nortvedt.

I mai 1995 brant Såner kirke, som var en langkirke i tre fra 1880 med lavere og smalere kor og med tårn over våpenhuset. Da ny kirke skulle reises, var det sterkt engasjement i menigheten med hensyn til hva slags kirke som skulle bygges og hvor den skulle ligge – på den gamle kirketomten eller i tettstedet. Langt flere enn de faste kirkegjengerne deltok i diskusjonen, og et stort flertall ønsket å gjenreise en lignende kirke på den gamle kirketomten. Dette alternativet ble valgt, og i 2000 sto den nye kirken ferdig.

Det nye kirkebygget, som er bygd på den gamle grunnmuren, er en langkirke med saltak, halvbueformet korparti og tårn over inngangspartiet. Kirken er oppført i stålkonstruksjon med skallmursvegger av teglstein både utvendig og innvendig. Kirkerommet har skifergulv, og trappene og rekkverkene er i stål og tre. Over kirkeskipet er det åpen himling med trespiler.

Såner kirke er tegnet av Lille Frøen Arkitektkontor. Alterbildet er en enkel, gjennomgående korsspalte i murverket i korveggen. Alteret er laget av Dagny Hald og døpefonten av Finn Hald. Veggteppet i våpenhuset er laget av Dorothea Volkart Nordahl.

Kilder:
Eriksen, Arne: Såner kirkested, på http://vestby.kirken.no/kirkene-vaare/saaner-kirke, 2010
Aagedal, Olaf: Når kyrkja brenn. I: Tallenes tale 2003. KIFO Rapport nr. 25, Trondheim 2003
www.hersleth.no


2000-tallet

Kirkebrannene på 1990-tallet var delvis skyld i oppsvingen i kirkebyggingen rundt tusenårsskiftet. Prosessen rundt de brente kirkene viste ofte en polarisering mellom en menighetskjerne som ønsket en moderne arbeidskirke, gjerne på en sentral tomt i bygda, og lokalsamfunnet forøvrig som ønsket en tradisjonelle kirken på opprinnelig plass – eller i alle fall en kirke som ”ser ut som en kirke”.

Etter år 2000 er det i gjennomsnitt vigslet 3 nye kirker per år. Byggestilen varierer, og vi snakker ofte om en polyvalent, flerverdig, arkitektur. Flere av kirkene er bygd i tradisjonelle former eller med innslag av lokal byggeskikk, noen er flerbruksbygg i moderne stil, mens mange er friere komposisjoner med mer eller mindre skulpturelt preg.

En ny og spennende tendens er et tettere samarbeid mellom arkitekt og kunstner, slik at bygningsstrukturen og kunsten smelter sammen til et integrert hele, som i Mortensrud (2002) og Søm kirker (2004).

Når det gjelder selve kirkerommet, synes den tradisjonelle langkirkeformen å styrke sin posisjon. Kirkerommene er nå klarere avgrenset, og det legges mer vekt på å skape ”det hellige rommet” for vår tid. Samtidig har man blitt mer tilbakeholden med ”foldedørmodellen”.

Det materielle i samfunnet og relativiseringen av trosoppfatninger synes å ha skapt et nytt grunnlag for det universelle og uhåndgripelige, der kirkerommet blir et sted for åndelige opplevelser i skjæringspunktet mellom tradisjon og nyorientering. Kunsten er ikke lenger ”bibelske bildebøker”, men har et mer abstrakt og allmenngyldig preg. Slik blir også kirkearkitekturen i vår tid, som i tidligere tider, et speilbilde av det samfunnet og den kirkelige kontekst den har blitt til i.